Hvordan henger min fars valg av fritidssyssel sammen med min utdannelse? Svaret er lesing.
Da jeg var to år kjøpte min far seg sin drøm. Endelig befant han seg i posisjon til å bestille seg en Baltic 48. For de som ikke er så bevandret innen seilbåter, så var det en ganske big deal. For det første var den stor. I dag er en vanlig seilbåtstørrelse for en familie cirka 40 fot. På 80-tallet var det vanligere å tenke på 37-fotere som ganske romslige for en familie med 2-3 barn. En 48-foter var altså ansett som en godt over normalt stor båt. Baltic er i tillegg et skikkelig high-endmerke. Båtene ble custom-built etter bestilling, og det var ventetid for å få en. Over dekk var båten en skikkelig regattamaskin med lang mast, masse sterke vinsjer og dyre seil. Under dekk var den skikkelig luksuriøs. Ettersom den var bygget på 80-tallet var interiøret i mørk mahogni og hvitt skinn. Den hadde både innebygd kjøleskap og fryser, og to bad hvorav et til og med hadde dusj. Ikke noe av det var vanlig i båter på 80-tallet.
Ikke noe småbiter, kliss eller ting som setter merke
Min far kjøpte denne båten på et tidspunkt i sitt liv hvor han hadde fire barn i alderen 2 til 11. Naturlig nok førte det til en del regler for hva som var lov og ikke lov om bord i båt. En del regler hadde med sikkerhet å gjøre, men en del regler kom nok også av kosmetiske årsaker. Lego var 100 % forbudt om bord fordi små deler kunne havne i de mange avløpssystemene om bord og tette dem for alltid. Båten var nemlig utstyrt med et svært fancy overvannssystem som gjorde at cockpiter og andre steder vann kunne samle seg, tømte seg av seg selv. Også under dekk var det mange små hull og sprekker som Lego kunne ramle i. Alle disse ledet til syvende og sist ned i kjølen på båten. Der satt det pumper som skulle holde båten tørr og fin og disse ville man absolutt ikke ha Lego i. Så ingen Lego, altså. Og helst ikke så mye Play-mo heller. Eller småsaker til Barbie. Selve dukkene var greit, men ingen sko eller vesker.
Noen unntak husker jeg likevel at jeg fikk. En sommer kjøpte mine foreldre et Play-mo-sett med en skattekiste med gullmynter i til meg. Da sommeren var over hadde formuen minket ganske mye. Jeg formoder at gullmyntene måtte ha kommet seg gjennom systemet om bord uten å gjøre noen skade og blitt skylt ut av båten. Flaks.
En annen regel var ingen plastelina. Eller Play-do. Eller fettstifter. Vi fikk ha fargeblyanter, men ingenting annet som kunne sette evigvarende flekker i den hvite skinnsofaen eller tråkkes med i dørken og måtte pilkes opp med tannpirker.
Vi skal slå!
I tillegg til reglene var det en del aktiviteter som var fundamentalt uegnet til å holde på med mens man seilte. Min far hadde ikke kjøpt seg regattamaskin for å putre rundt for motor. Nei, det skulle seiles og det så mye som mulig og så fort som mulig. Og det uansett vær og sjøgang. Det medførte at mesteparten av mine ferier ble tilbragt i 45 graders vinkel, og cirka hver halvtime avbrutt av at min mor ropte ned gjennom luken «VI SKAL SLÅ», etterfulgt av 90 graders endring over til motsatt side. Det sier seg selv at alle aktiviteter som brettspill, kortspill eller puslespill funker dårlig under slike forhold. Dessuten fikk vi ofte beskjed om å oppholde oss ute på dekk, og der var det aldri mindre enn stiv kuling. Det var også en årsak til at det ikke ble spilt så mye kort om bord. Eller tegnet.
Hvorfor streamet vi ikke bare litt?
Og nevnte jeg at dette var 80-tallet? Nei, vi hadde ikke internett, smart-telefoner, nettbrett eller noe sånt. Jeg husker da vi fikk game-boy på 90-tallet. Det funket om bord, men den tok 4 AA-batterier, og vi kunne ikke lade dem om bord. Det blir ikke så mye strøm til batteriene om bord av å seile hele dagen, så det var streng beskjed om å skru av lys og spare på strømmen. Jeg husker hvor livredd jeg var for å sovne fra nattbordslampen min. Jeg hadde fått beskjed om at hvis jeg gjorde det ville vi ikke få start på båten dagen etter. Mine foreldre gikk selvsagt alltid inn og sjekket etter jeg hadde sovnet, men likevel, jeg var livredd for det.
Lesestoff var gull verdt
Så hva gjensto av ting vi kunne underholde oss med om bord? For noe måtte vi ha. Min far hadde ikke kjøpt regattamaskin for å ligge til kai, så det ble fort 8 – 10 timer til sjøs om dagen. Lesing var naturligvis den mest egnede aktiviteten. Dette var selvsagt før Kindle og lignende produkter, men mine foreldre var rause med hvor mye lesestoff vi fikk ha med oss. Ikke at vi var for fine til å lese de samme Donald-pocketene 10 ganger hver sommer, altså. Vi gjorde det. Kunne de utenat til slutt. Men hvis vi ble liggende i havn en dag, fikk vi gjerne velge oss både blad og bøker. I forkant av en lang ferie kunne vi gjerne dra på biblioteket å låne så mye vi ville også. Vi fikk ha med oss alle bøkene om bord. Fatter lempet de villig inn under dekk for oss. Han visste vel hvor mye de ville ha å si for båtfreden om bord i løpet av sommeren.
Glad i å lese? Flaks…
Å kunne sette seg ned med en bok og sitte timevis å lese i strekk, nesten uten å røre en muskel, er en enormt nyttig egenskap å ha. Å kunne leve seg så mye inn i boken at du glemmer å spise og ikke har tid til å tisse, høres kanskje ikke sunt ut, men det er faktisk også nyttig. Da jeg startet på universitet fikk jeg veldig god bruk for å kunne fortære noen hundre sider med pensum på en søndag. Og min barndoms opparbeidede toleranse for å lese ting som jeg har lest før, ble også veldig nyttig i løpet av utdannelsen. Den medførte nok at jeg stilte bedre forberedt på eksamen enn andre. Det fantes nok andre som investerte flere timer i lesing og pugging enn meg, men min barndoms lesing gjorde meg til en topptrent leser som fikk mye ut av de timene jeg investerte.
Sånn henger min fars valg av fritidssyssel sammen med min høyere utdannelse.