Har barnefordelingssaker i det hele tatt noe i retten å gjøre? Eller finnes det en annen, og kanskje bedre, måte å løse konflikter mellom foreldre på? Kan vi tvinge dem til å bli enige?
Dårlig utgangspunkt for enighet
I Norge har vi en type rettssaker som kalles barnefordelingssaker. Barnefordelingssaker får vi når to foreldre går fra hverandre og ikke klarer å bli enige om hvor barna skal bo fast, og hvordan samvær den andre forelderen skal ha. Jeg sitter ikke på noe statistikk over hvor mange samlivsbrudd som ender i retten fordi de ikke klarer å bli enige, men hva tror du? Tror du at flesteparten av de parene som går fra hverandre etter å ha opplevd store svik, månedsvis med krangling, skuffelse og løgner og et enormt tap klarer å snakke fornuftig sammen om hvor barna skal bo?
Nei, det handler ikke om barna
De færreste går fra kjærlighet til likegyldighet. De fleste tar en ganske saftig tur innom hat før de kanskje klarer å få et normalt forhold til sin tidligere partner. Og midt oppe i dette står de i fare for å ikke bare miste samlivet og partneren sin, men også miste den daglige omsorgen for barna deres. Mange tror oppriktig at deres tidligere partner er en forferdelig forelder. Dette skyldes hvor sterkt de hater personene akkurat i da. Men mange vet også at den tidligere partneren, til tross for å være en råtten partner, er en super forelder. Eller i hvert fall en like god forelder som en selv. Det er straff og hevn som motiverer dem når de kjemper for å begrense deres partners tilgang til barna så mye som mulig. Det er ikke politisk korrekt å si dette, og selvsagt vil ingen innrømme det, men advokater og dommere ser det hele tiden.
Hvor er jussen?
En barnefordelingssak er kanskje den minst juridiske rettssaken det går an å ha. Den går stort sett ut på at saksøkers prosessfullmektig åpner med å anføre barneloven § 36, som er retten til å få saken avgjort rettslig, og barneloven § 48, som er den som sier at avgjørelser om foreldreansvar, hvem barnet skal bo fast med og samvær, først og fremst skal reflektere det som er best for barnet. Deretter går saksøktes prosessfullmektig opp og anfører barneloven § 36 og 48. Og så er det ikke mere juss den dagen. Resten av dagen går med på å høre partene slenge skit om hverandre med hjelp fra sine prosessfullmektiger, og høre såkalte vitner, som stort sett er inhabile venner og familie, slenge skit de også. Så er det en sakkyndig som uttaler seg, og det denne personen sier er stort sett det som avgjør saken. Sakkyndige er faglig kompetente personer som absolutt bør lyttes til, men de sier ikke noe av juridisk karakter de heller. Så jeg har mange ganger lurt på hva slike saker gjør i retten i det hele tatt. Dommerne er jo eksperter i å vurdere juridiske spørsmål, men dette er jo ikke et juridisk spørsmål i det hele tatt.
Boksehanskene er på, noen skal blø
For å få saken sin fremmet for retten må foreldrene hoppe igjennom en del ringer som er ment å skulle løse saken før den kommer til hovedforhandling. Partene må møtes til mekling både hos familievernkontoret og hos dommeren som skal avgjøre saken. Disse legger ganske hardt press på partene for å bli enige, for deres jobb er å unngå at saken går til rettslig avgjørelse. Men mange foreldre ser frem til sin dag i retten. Under meklingen blir det nemlig slått hardt ned på skitkastingen, og selv om man får ha med seg advokaten sin i meklingen, er dommerne raske med å påpeke at det er partene som skal snakke, ikke prosessfullmektigene. Dermed blir meklingene sjelden så rå og brutale som partene ønsker seg. De vil se motparten blø.
Riktig motivasjon
Ved å fjerne hele muligheten for å få en tredjepart til å avgjøre spørsmålet, vil partene måtte ta meklingen mer seriøst. Hvis vi legger ned hele ordningen med barnefordelingssaker og heller tvinger partene til å forhandle til de blir enige, vil de få et insentiv for å bli enige. I dag er det slik at en enighet vil frarøve dem deres dag i retten, og den ønsker de seg jo.
Forlik eller død!
Ved å heller si at de må møtes en gang i uken til de blir enige, uansett hvor lang tid det tar, vil det bli i partenes interesse å bli enige så tidlig som mulig. Blir de ikke enige, må de sitte i samme rom med denne personen som de ikke tåler trynet på i en time i uken til barnet blir myndig. Ingen advokater, ingen dommere, ingen vitner, ingen sakkyndige. Bare partene selv og mekleren. Til evig tid. Ingenting å tjene på å bevise for noen at den andre parten er en dårlig forelder eller dårlig menneske. Bare alt å vinne på å klare å lytte og respektere hverandre nok til å klare å bli enige om noe. I retten produseres det alltid en vinner og en taper. I mekling vil det alltid være to tapere, men også to vinnere. Fordi begge må gi fra seg noe for å få noe. Det er slik man løser konflikter mellom to personer som på et tidspunkt i livet har vært så glade i hverandre at de valgt å sette et barn til verden sammen. Og som gjennom dette barnet for alltid er knyttet sammen, enten de vil eller ikke.